Glimmers

Her om dagen hørte jeg et intervju på radioen med krigs kirurgen Erik Fosse og sykepleier Kjersti Fiveland fra hjelpeorganisasjonen NORWAK. De hadde akkurat kommet tilbake fra sitt arbeid med de skadde i Gaza, og fikk noen minutter av beste sendetid på lørdag formiddag til å forsøke å formidle hvordan det er der nede.
‍
“Det ligner ikke på noen ting”, sa Fosse, og beskrev hvordan all infrastruktur og samfunnskonstruksjoner, inklusive sykehus var lagt i ruiner. Alle eksplosjonsskadene; voksne men mest av alt barn med avrevne kroppsdeler som, hvis de overlevde, gikk en uviss framtidsom uføre i møte. Den konstante frykten for sitt eget liv. Håpløsheten er total.

Jeg skjønner hvor de vil. Jeg trenger å høre disse stemmene fra krigens episenter. For jeg skal ikke tåle så inderlig vel den smerte som ikke rammer meg selv. Her jeg er på vei til min bekymringsløse skitur i vakker snøtung skog når de meg med beskrivelsene av et helvete påjord.

Radioverten følte kanskje et ansvar for å ikke la håpløsheten bli hengende der, tross alt er det lørdag og det norske folk er et troløst radiopublikum med mange kanaler å velge mellom hvis stemningen ikke passer. Så hun spør etter lyspunktene, selvsagt gjør hun det. Fiveland forteller da om denne palestinske mannlige kollegaen hun jobbet med på sykehuset i Rafa, som bød henne på te i en av pausene. Han lyste opp da han hørte at hun var norsk. Som 11-åring hadde han vært med på Norway cup, det var hans fineste minne fra barndommen. Og hver gang de to møttes etterpå var det bare det han ville snakke om.

Bare fordi hun var norsk og likte te altså. Jeg syntes jeg kunne se for meg ansiktet hans der han satt på et slitent, travelt og skittent sykehus fullt av kaos og lidelse. Med et smil om munnen og blikket festet innover i seg selv, mens han ser på sin indre film om Norway Cup. Jeg ser for meg at han kjenner et øyeblikk av glede, ro og trygghet. At han trekker pusten lenger ned i magen, det anspente i skuldrene slipper litt taket kanskje, han møter blikket til Fiveland og kjenner kontakt, noe fint inni ham som blir til noe fint mellom dem.

Øyeblikk er øyeblikk fordi de forsvinner like raskt som de kommer, og snart er han tilbake tilkrigens kaos for å lindre og hjelpe.

‍

Jeg har nettopp lært et nytt ord for hva dette kan kalles: Glimmers!

Smak på det. Et deilig ord, ikke sant? Selvsagt er det engelsk. Jeg velger å oversette det til “glimt med glitter på”. Hvilke assosiasjoner får du? Jeg er plutselig i skiløypa igjen, med sol og gnistrende diamanter i snøen, god gli og appelsin i sekken. Eller jeg ligger bedagelig i en hengekøye med varm sommervind i håret og lukta av salt sjø. Når jeg klapper den myke pelsen til et dyr jeg er glad i. Eller når frisøren min gir meg hodebunnsmassasje til jeg nesten sovner.

Det var traumespesialisten Deb Dana som lanserte ordet første gang. Hun definerte det som det motsatte av triggere. Triggerne kjenner vi godt til nå - du veit, de som utløser fight/flight eller freeze-responsene i oss. Triggerne er som vaktposter ved forsvarsmuren, de holder utkikk etter potensielle trusselsituasjoner og setter oss i stand til å overleve ved å slåss, flykte eller fryse til is/gjemme oss. Men jo mer fare vi blir utsatt for eller jo oftere vi er redde, destomer vakthold. Alarmen går også i situasjoner som ikke er farlige eller skumle. Den som lever nært et barn med utviklingstraumer vet en del om dette; de reagerer som at de er i fare lenge etter at de har kommet til et trygt hjem. Det virker som at de ikke gjenkjenner trygghet når den kommer til dem. Mye av hverdagen dreier seg om å forsøke å unngå triggerne, oppnå et fravær av dem. Noen synes det kan være nyttig å skrive triggerdagbok.

Glimmers derimot, er små øyeblikk hvor vi kjenner oss avslappet og rolig, glad, trygg (med særlig trykk på ordet “små”). Vi kjenner tilhørighet, at vi er forbundet med en annen, kanskje også lykkelige. For den traumatiserte er de unntakene fra regelen. Da vi kjenner at verden kan være et ok sted å være - akkurat nå. Glimmers tillater oss å kjenne håp midt i det håpløse. Og ifølge Deb Dana kan de ha en positiv effekt på vår mentale helse.

For noen vil glimmers være vanskelig å tro på eller anerkjenne nettopp fordi de er så flyktige, de går over og lykken varer aldri evig. Noen ganger kan de sågar gi oss dårlig samvittighet; det passer seg ikke å nyte livet samtidig med å stå i tøffe utfordringer. Er du i sorg får du ikke hygge deg på en kafè med ei venninne. Du kan ikke sitte i armkroken til din fostermor når mamma trenger deg til å vekke henne opp fra fylla. Du kan ikke drikke te og mimre tilbake til en fotballcup mens det dør folk rundt deg. Når traumene har holdt sitt klamme grep over oss i lengre tid, er det lett å begynne å tro at man ikke er verdt å ha det bra, om enn for en liten stakket stund.

‍

“Det som er så fint med glimmers er at de forholder seg respektfullt til lidelsen som den traumatiserte bærer på”
- sier Deb Dana.

‍

Kroppen vår er automatisk mer sensitiv for triggere, men hun hevder at det går an å øve seg på å legge merke til glimmers. Og effekten vil ikke utebli; jo flere glimmers vi finner, desto større er sjansen for at vi begynner å snakke litt annerledes til oss selv. Retter ryggen. Kjenner takknemlighet. Verden blir ett knepp mindre skummel å ferdes i. Det umulige er kanskje ikke så umulig likevel, akkurat denne utfordringen kan jeg klare!

Begrepet har iallfall gitt meg noe å se etter. En aksjon heller enn reaksjon, som er meroffensiv enn å skulle oppnå et fravær av triggere. Ordet skaper en forventning i meg. Og detman leter etter pleier man gjerne å finne, er det ikke sånn? Litt sånn som den palestinskekollegaen oppsøkte Kjersti Fiveland for å mimre tilbake til Norway Cup og få krigen påavstand.

Kanskje jeg til og med skal lage meg en glimmerdagbok?

Glimmer hilsen fra
Therese Ramberg