Vokste opp med Solhaugen

Solhaugen har vært en stor del av livet ditt både som barn og voksen. Hvordan har det seg at du nærmest vokste opp på Solhaugen?

‍

- Da jeg var fire år gammel flyttet vi fra Hønefoss til Grindvoll, siden mamma hadde fått jobb på Solhaugen. Vi hadde Solhaugen som nærmeste nabo helt til jeg begynte på ungdomsskolen og vi flyttet tilbake til Hønefoss. Mamma fortsatte å jobbe på Solhaugen selv etter at vi flyttet.

‍

Omvendt integrering

I oppveksten var Anita mye sammen med barna som bodde på Solhaugen. På den tiden arbeidet Solhaugen med omvendt integrering. Hvilket betydde at de ønsket barna i bygda og ungene til ansatte velkommen til Solhaugen, slik at de kunne leke sammen med barna som bodde der. 

‍

- Jeg fikk flere venner på Solhaugen og det var alltid noe som skjedde der. Jeg husker godt alle kveldene i Solhaugens alpinbakke, lekene i bassenget og hockeykamper på skøytebanen. Aktiviteter har alltid vært viktig for at barna på Solhaugen skal oppleve mestring. Vi hadde mye moro på Solhaugen.

‍

‍

‍

‍

Det ble naturligvis litt mindre besøk på Solhaugen da familien flyttet, men Anita husker godt de årlige Solhaugiader som hun alltid var med på. Det var dager med mange aktiviteter og god mat hvor alle ansatte, deres barn og barna i bygda deltok. 

‍

Karrierevei og reiser

Kanskje som en naturlig konsekvens av at moren arbeidet med omsorg og at Anita tilnærmet “vokste opp” på Solhaugen, tok hun helse- og sosiallinjen på videregående. Da hun var ferdig kombinerte Anita å jobbe i malebutikken til sin far med det å reise.

- Jeg har alltid vært glad i å reise og tidlig i 20-årene dro jeg fire måneder alene som backpacker i Asia. På denne reisen lærte jeg utrolig mye om meg selv. Jeg lærte å tåle det å være helt alene, å stole på meg selv og å takle forskjellige utfordringer på strak arm. Jeg modnet veldig på denne reisen.

‍

‍

Da Anita kom tilbake til Norge, følte hun seg voksen nok til å søke på en vikarstilling på Solhaugen. 

‍

- Den dag i dag husker jeg hva de sa i intervjuet;  “Her på Solhaugen gir vi aldri opp barna, du må tåle å bli avvist - det er strategien barna har lært seg etter selv å ha blitt avvist. Holder du ut, vil du se at over tid vil de stole på deg og du vil kunne hjelpe dem”.

‍

Dialektisk ikke-avvisning var metoden Solhaugen brukte. Metoden daværende eier hadde utviklet siden 70-tallet. Kort fortalt - man avviste ikke barnet, men uønskede handlinger. Når man kom i relasjon med barna kunne man sammen finne alternative handlinger til signaladferden - atferden de viste for å signalisere at de hadde det vondt. Ikke så ulikt forståelsesrammen traumebevisst omsorg, som det heter i dag. 

‍

‍

‍

‍

Vikartilværelsen var perfekt for Anita som kunne kombinere jobb med det å reise. 

Etter et par år som vikar takket hun ja til fast ansettelse samtidig som hun utdannet seg til barnevernspedagog.

Under utdanning var Anita tre måneder i Ecuador, hvor hun arbeidet med gatebarna i Quito.

En utfordrende og lærerik opplevelse.

‍

‍

‍

‍

‍‍

‍

Anita gleder seg hver dag til å gå på en jobb hun stortrives i. Men hvordan endte hun opp som leder for Solhaugen? 

‍

- Å jobbe i privat barnevern er varierende, spennende og utfordrende - noe som passer meg bra da jeg liker høyt tempo og utfordringer. Etter flere år som miljøterapeut ble jeg avdelingsleder, så institusjonsleder og jeg har vært daglig leder siden 2016.  Det var absolutt ikke planen å bli leder, men jeg tok de tilbudene som kom og trives veldig godt. Mamma gikk av med pensjon etter 40 år i miljøet, så jeg har jo et godt forbilde i henne.

‍

Gir ikke opp barnet

Etter 27 år har Anita et stort eierskap til arbeidsplassen og det at de ikke skal gi opp barnet. Det hun ble fortalt på intervju som 23-åring er fortsatt et løfte Solhaugen har.

‍

- Vi gir ikke opp barnet. Barna som kommer til oss har ofte flyttet mange ganger og sitter igjen med en følelse av at få bryr seg. Å endre denne følelsen er ikke gjort over natten - det tar tid. Det er ikke vanskelig å forstå barna som avviser igjen og igjen, men det kan være vanskelig å stå i barnas “kaos”/ signalatferd over tid. Men gjør man det, får barna nye erfaringer og utvikling og endring skjer.  Man må ha troen på barna, slik at de får troen på seg selv.

‍

Det er i dag 250 ansatte i Solhaugen Omsorg og behandling og selskapet hjelper i dag 33 barn fordelt på 18 boliger.  

  - Jeg er utrolig stolt av og blir skikkelig motivert av alle våre ansatte som hver dag holder ut og holder av - og det at vi sammen lykkes i å gi barn nye muligheter i livet.

‍